Men ja, det har vært ferie og har nesten ikke tenkt fagforening eller politikk. Og de gangene jeg gjorde det ble jeg nesten irritert over å bli plaget av sånt tull midt i ferien min...
Nå er jeg altså i jobb igjen og skal tilbake i skikkelig modus for å jobbe for medlemmenes interesser.
Men hvorfor gidder jeg å bry meg, kan en ikke bare gå rundt bekymringsløst hele året. Ja for det er jo ganske behagelig å ha ferie, ikke bry seg om verden eller politikk og sånn. Trenger ikke bry meg om hvem som styrer, de finner sikkert på noen gode løsninger. Enten det er å senke lønna til folk, fjerne opparbeidete rettigheter for vanlige folk, gjøre at folk må forsikres i hue og ræva for at en skal føle seg nogenlunde trygg på å ha ei inntenkt om en blir syk. Eller at en kanskje selger alle statseide selskap til private, slik at overskuddet heller kan gå i lomma på storaksjonærer. Staten og folk trenger det jo ikke. Og aller best, det vil jo aldri gå ut over meg, jeg er min egen lykkes smed!?
Jo, egentlig veldig behagelig å ha det slik. Vite at alle kan få det jævlig uten at det går ut over meg, de må da kunne passe på seg selv. Det er sikkert deres egen feil også om det blir tøffe tider.
Så nå sitter jeg altså her, skal liksom se til at folk har tariffavtale og er med i et organisert arbeidsliv.
Når jeg tenker meg om, så er jeg ganske tilfreds med at jeg faktisk får jobbe med dette. En ting er at jeg får jobbe med det som tidligere var hobbyen min og som jeg drev på med både i ferie og i fritid. En annen ting er at jeg faktisk har innflytelse og mulighet til å påvirke, både for å sikre det som vi allerede har kjempet frem, men også utvikle samfunnet rundt meg til noe bedre. Ikke bare for meg selv, men for mange mange andre. Det gir en motivasjon som er enestående.
Når jeg da itillegg kan ta ferie, og faktisk la være å tenke på dette i hele 5 uker, ja da får jeg nesten en flau smak i munnen. Selv om det egentlig er ganske behagelig bare å la være å bry seg og håpe at alt fikser seg selv.
