Også den hælsikas streiken, de burde skamme seg...

...De som ikke setter seg inn i hva oppgjøret handler om før de kritiserer. Og ikke minst, media. Som tilsynelatende er mest opptatt av å få frem alle disse bitre og sure menneskene slik at streiken fremstår som at det er bortskjemte og overbetalte egoister som streiker.

Men jeg er 100 % sikker på at de som nå er i streik virkelig unner både minstepensjonister og lavtlønnsgrupper høyere og ei anstendig lønn å leve av. Ja, jeg snakker om de "overbetalte" oljearbeiderne. 

Gang på gang kommer argumentene som at de har for mye betalt og ikke fortjener høyere lønn og tilogmed; de burde ikke ha rett til å streike, de er overbetalte og tenk på stakkars Europeere i Hellas osv.

Men det er ikke slik det fungerer. Først og fremst har vi et tre-partssamarbeid i Norge via hovedavtalen og en forhandlingsmodell som er en av verdens mest regulerte og tar hensyn til konkurranseutsatt industri.  I tillegg, organisasjonene som organiserer og forhandler på vegne av medlemmene, har som formål å sikre arbeidstakernes rettmessige del av produksjonsresultatet. Altså går bedriften bra bør da også de ansatte som tross alt er med å skape dene verdien få sin rettmessige del.

Når vi da også ofte ser at bedrifsteiere, direktører og arbeidsgivere fortsetter å ta ut større del enn de ansatte, ja da er det urettferdig og direkte frekt å skylde på griske ansatte. Men dette kommer ofte i skyggen.

Så jeg støtter uforbeholdent de streikende oljearbeiderne, selv om både jeg og medlemmene vi organiserer tjener langt mindre. Det må gå an å se helhetsbildet å unne de arbeiderne de rettmessige krav de streiker for. De skaper verdier som både jeg og du nyter godt av, og det er faktisk arbeiderne som gjør grov jobben for at bedriften går bra!

Å gjøre andre gode!

Vi mennesker er egoistiske, men av og til glimter vi til med å ta oss selv i å ha gode holdninger og verdier. Ihvertfall gjør jeg det.

Dagene flyr avgårde, en er opptatt med seg og sine "viktige" rutiner og oppdrag hver dag. Tenker kanskje at om dette ikke blir gjort, ja da raser jo hele verden sammen. Stress, noe jeg har vært innom i tidligere blogginnlegg. Alt må jo gjøres og blir det ikke gjort går det å gnager på en.

Hvor ofte tenker man på hva som egentlig er viktig?
Nå har det seg jo slik at jeg kan bruke jobben som alibi for gode gjerninger og verdier. I og med at det er godt dokumentert i formålsparagrafen til jobben som for eksempel; likestilling, likeverd, fred, rettferdig fordeling, hjelpe de som ikke har det så godt, demokrati osv...

Men så kommer spørsmålet, hvor ofte er man flink nok til å gjøre dette i praksis, med for eksempel å ta en prat med noen som ikke har det så bra, i det hele tatt ta en prat å høre hvordan det går med sin nærmeste fammilie og venner? Når var det sist en skrøt eller fremhevet noe bra andre hadde gjort. Samtidig som en tar seg selv i å tenke, hvorfor er det ingen som fremhever meg? Jeg som gjør så mye godt og har så gode verdier, at folk ikke ser det!?

Må ærlig innrømme, tenker nok oftere på hvor mye bra en selv gjør, enn hva en kan gjøre for å gjøre andre gode. Man er jo seg selv nærmest, så det er kanskje naturlig. Men kanskje å tenke iblant på hva andre gjør bra og for all del, ikke være redd for å fremheve dette overfor andre. Hvordan kan en gå rundt å forvente at alle skal se hvor dyktig en selv er, ja må ærlig innrømme det, føler at jeg er flink og har gode verdier som bør fremheves. Men hvordan kan en forvente dette når en selv ikke bruker tid nok til å se og fremheve andre. Ja, av og til skjemmes jeg over hva man egentlig bruker tiden sin på.

Når jeg sier jeg har gode holdninger og verdier, så er det ikke alltid dette viser seg i praksis. For enkelte ganger så er jeg sliten og lei, ja kanskje litt morgen gretten og har mest løst å be tiggeren pelle seg en viss plass. Selv om jeg vet, at personen har ikke havnet der frivillig og har mest sannsynlig hatt et mye tøffere og hardere liv enn meg, som bare er sur fordi jeg må opp tidlig eller fikk sove en time mindre enn normalt.

Av og til bjeffer jeg til venner eller fammilie, fordi jeg ikke akkurat da har en spesielt god dag. Selv om det egentlig bare skyldes at jeg ikke fikk gjennomslag for en bagatellsak på jobben.

Og noen ganger diskuterer en og skal motbebevise en god sak en kolega eller venn vil fronte, bare fordi en selv kanskje tapte en ubetydelig diskusjon tidligere på dagen.

Men noen ganger, stopper en opp og snakker med noen slitere på gaten. Noen ganger fremhever man venner for deres gode innsats. Noen ganger lar man venner og fammilie forklare og fortelle hvordan de egentlig har det og noen ganger, ja noen ganger dukker disse gode verdiene opp i praksis, og det er en fantastisk følelse. Når en føler at man faktisk betyr noe for noen, om det så bare er en person. Hvorfor gjør man ikke dette oftere?

streik! hva er vitsen!?

Streik er så gammeldags!
Det må da gå an å bli enig med sjefen over en normal samtale.
Lønna er bra nok!
De streikende gjør at det går ut over meg!
De fortjener ikke lønna de streiker for!

Typiske utsagn som kommer hver bidige gang noen går ut i konflikt. Hva er det som gjør at noen er så negative til hva andre kjemper for? Ønsker de å fjerne streikeretten? Har en selv noen gang merket en arbeidskamp på kroppen? Har en selv så god lønn og arbeidsvilkår at en ikke lenger føler eller har forståelse for folk med langt dårligere kår? ja jeg bare lurer...

Gammeldags sa du? jo, de streiket i gamle dager også, men det er jo nettopp det vi nyter godt av i dag via lover og avtaler som er kjempet frem via blant annet konflikt. Ting vi tar for gitt, 8-timers dag, 5 ukers ferie, lønn, pensjon, ubekvemstillegg, arbeidsledighetstrygd, overtidsbetaling, sykepenger m.m. Slike ting har jo ikke kommet av seg selv, men via forhandlinger og noen ganger konflikt og streik. Så på den måten er det jo gammeldags, og det er jeg glad for.

Men ja, utgangspunktet må alltid være at en må komme til en enighet med forhandlinger og konstruktiv dialog. Ofte fungerer dette helt fint og en blir enige. Men å tro at det er slik overalt er naivt! Og da gå til angrep på arbeidstakere for at de går ut i lovlig konflikt som er regulert av hovedavtalen, blir kunnskapsløst. Å sitte å uttale seg negativt om hvor mye et for eksempel lavtlønnsyrke fortjener, uten å ha noen kjennskap til yrket eller deres tariffavtale blir rett og slett smålig.

En streik i seg selv er ment å ramme bedriften og motparten i konflikten. Men dessverre vil også 3-part rammes i noen tilfeller, dettte da ulike yrker har ulike oppdrag ut ifra virksomhetens art. Det er ingen streikende som ønsker å ramme 3-part. Men fokuset blir ofte skjevt og det vinkles dit hen at de streikende ene og alene er ansvarlig for dette. Jo, det er streiken som rammer, men motpart og arbeidsgivere er like mye ansvarlig for en konflikt som de streikende er.

Forhåpentligvis vil du alltid klare å bli enig med arbeidgiver om dine lønns- og arbeidsvilkår. Men hva gjør du den dagen du selv føler lønn og andre vilkår er urettferdig. Skal en da bare godta dette og stå med lua i hånda?

streikebryteri! moralsk forkastelig og egoistisk

Først og fremst, hva er da det egentlig?
Det er enkelt, og det kreves ikke noen juridisk forklaring eller forståelse. Om du er i streik og tar ansvar for å bedre lønns- og arbeidsforhold i bransjen så er jo poenget at bedriften skal rammes. Om da noen uorganiserte eller medlemmer av andre organisasjoner tar din jobb eller arbeidsoppgaver er det mest sannsynlig streikebryteri og ikke akseptabelt!

At noen ikke respekterer det, gjelder både ansatte som tar på seg din oppgave, eller at bedriften gjør det de kan for at dine arbeidsoppgaver ikke rammes, er moralsk forkastelig.

Å ta del i en streik og ta et felles ansvar for at lønns- og arbeidsvilkår sikres også i fremtiden, kan være både ubehagelig og tidvis veldig tøft. Men noen må ta dette ansvaret som generesjoner tidligere har gjort. Har vi aldri hatt noen som organiserte seg og streiket og forhandlet, har vi ikke hatt særlige vilkår i dag. Dette selv om mange tilsynelatende tror at dette er noe som har kommet av seg selv. Synd mange glemmer historien så fort.

Men når det kommer til streikebryteri er det både egoistisk og usolidarisk. En ting er at de først og fremst velger og ikke ta del i en kamp for å sikre lønns- og arbeidsvilkår, som i og for seg er svært dårlig gjort overfor de organiserte. En annen ting er når de i tillegg undergraver kampen, som til slutt også vil gagne de og, med å ta over streikerammet arbeid. Forhåpentligvis blir dette gjort ubevisst av mange ansatte,  derfor må også en som streikevakt hele tiden ha oversikt å prate med de som ikke er i streik. Først og fremst opplyse de om hva streikebryteri er og hva vi synes om det. Om det forekommer tilfeller av bevisst streikebryteri, eller streikebryteri fortsetter tross informasjon. Ja da skal en si klart i fra hva en mener om dette. Det skal ikke være behagelig å være på jobb om en tar streikerammet arbeid. Det er lov å gi beskjed om at det ikke er holdbart og et svik mot de som er tøffe nok til å ta en arbeidskamp!