Å gjøre andre gode!

Vi mennesker er egoistiske, men av og til glimter vi til med å ta oss selv i å ha gode holdninger og verdier. Ihvertfall gjør jeg det.

Dagene flyr avgårde, en er opptatt med seg og sine "viktige" rutiner og oppdrag hver dag. Tenker kanskje at om dette ikke blir gjort, ja da raser jo hele verden sammen. Stress, noe jeg har vært innom i tidligere blogginnlegg. Alt må jo gjøres og blir det ikke gjort går det å gnager på en.

Hvor ofte tenker man på hva som egentlig er viktig?
Nå har det seg jo slik at jeg kan bruke jobben som alibi for gode gjerninger og verdier. I og med at det er godt dokumentert i formålsparagrafen til jobben som for eksempel; likestilling, likeverd, fred, rettferdig fordeling, hjelpe de som ikke har det så godt, demokrati osv...

Men så kommer spørsmålet, hvor ofte er man flink nok til å gjøre dette i praksis, med for eksempel å ta en prat med noen som ikke har det så bra, i det hele tatt ta en prat å høre hvordan det går med sin nærmeste fammilie og venner? Når var det sist en skrøt eller fremhevet noe bra andre hadde gjort. Samtidig som en tar seg selv i å tenke, hvorfor er det ingen som fremhever meg? Jeg som gjør så mye godt og har så gode verdier, at folk ikke ser det!?

Må ærlig innrømme, tenker nok oftere på hvor mye bra en selv gjør, enn hva en kan gjøre for å gjøre andre gode. Man er jo seg selv nærmest, så det er kanskje naturlig. Men kanskje å tenke iblant på hva andre gjør bra og for all del, ikke være redd for å fremheve dette overfor andre. Hvordan kan en gå rundt å forvente at alle skal se hvor dyktig en selv er, ja må ærlig innrømme det, føler at jeg er flink og har gode verdier som bør fremheves. Men hvordan kan en forvente dette når en selv ikke bruker tid nok til å se og fremheve andre. Ja, av og til skjemmes jeg over hva man egentlig bruker tiden sin på.

Når jeg sier jeg har gode holdninger og verdier, så er det ikke alltid dette viser seg i praksis. For enkelte ganger så er jeg sliten og lei, ja kanskje litt morgen gretten og har mest løst å be tiggeren pelle seg en viss plass. Selv om jeg vet, at personen har ikke havnet der frivillig og har mest sannsynlig hatt et mye tøffere og hardere liv enn meg, som bare er sur fordi jeg må opp tidlig eller fikk sove en time mindre enn normalt.

Av og til bjeffer jeg til venner eller fammilie, fordi jeg ikke akkurat da har en spesielt god dag. Selv om det egentlig bare skyldes at jeg ikke fikk gjennomslag for en bagatellsak på jobben.

Og noen ganger diskuterer en og skal motbebevise en god sak en kolega eller venn vil fronte, bare fordi en selv kanskje tapte en ubetydelig diskusjon tidligere på dagen.

Men noen ganger, stopper en opp og snakker med noen slitere på gaten. Noen ganger fremhever man venner for deres gode innsats. Noen ganger lar man venner og fammilie forklare og fortelle hvordan de egentlig har det og noen ganger, ja noen ganger dukker disse gode verdiene opp i praksis, og det er en fantastisk følelse. Når en føler at man faktisk betyr noe for noen, om det så bare er en person. Hvorfor gjør man ikke dette oftere?