slutt på ferie og tilbake til bekymringene...?

Da har man hatt ferie i 3 uker, koset seg hjemme, vært på fjellet med gode kamerater og hilst på gamle kjente i hjembyen Hammerfest. Rett og slett bare slappet av og nærmest levd et bekymringsløst liv (bortsett fra baksmellen fra skatten på 16 000 som selvfølgelig måtte komme rett etter å ha brukt 80 000,- på bil!!)

Men ja, det har vært ferie og har nesten ikke tenkt fagforening eller politikk. Og de gangene jeg gjorde det ble jeg nesten irritert over å bli plaget av sånt tull midt i ferien min...

Nå er jeg altså i jobb igjen og skal tilbake i skikkelig modus for å jobbe for medlemmenes interesser.

Men hvorfor gidder jeg å bry meg, kan en ikke bare gå rundt bekymringsløst hele året. Ja for det er jo ganske behagelig å ha ferie, ikke bry seg om verden eller politikk og sånn. Trenger ikke bry meg om hvem som styrer, de finner sikkert på noen gode løsninger. Enten det er å senke lønna til folk, fjerne opparbeidete rettigheter for vanlige folk, gjøre at folk må forsikres i hue og ræva for at en skal føle seg nogenlunde trygg på å ha ei inntenkt om en blir syk. Eller at en kanskje selger alle statseide selskap til private, slik at overskuddet heller kan gå i lomma på storaksjonærer. Staten og folk trenger det jo ikke. Og aller best, det vil jo aldri gå ut over meg, jeg er min egen lykkes smed!?

Jo, egentlig veldig behagelig å ha det slik. Vite at alle kan få det jævlig uten at det går ut over meg, de må da kunne passe på seg selv. Det er sikkert deres egen feil også om det blir tøffe tider.

Så nå sitter jeg altså her, skal liksom se til at folk har tariffavtale og er med i et organisert arbeidsliv.

Når jeg tenker meg om, så er jeg ganske tilfreds med at jeg faktisk får jobbe med dette. En ting er at jeg får jobbe med det som tidligere var hobbyen min og som jeg drev på med både i ferie og i fritid. En annen ting er at jeg faktisk har innflytelse og mulighet til å påvirke, både for å sikre det som vi allerede har kjempet frem, men også utvikle samfunnet rundt meg til noe bedre. Ikke bare for meg selv, men for mange mange andre. Det gir en motivasjon som er enestående.

Når jeg da itillegg kan ta ferie, og faktisk la være å tenke på dette i hele 5 uker, ja da får jeg nesten en flau smak i munnen. Selv om det egentlig er ganske behagelig bare å la være å bry seg og håpe at alt fikser seg selv.

Straks ferie! Hjem til vakre finnmark!

Planen var jo å ha en fredagsblogg og skrive ihvertfall hver uke, men har ikke helt klart å følge skjemaet. Grunnen er at det rett og slett har vært hektiske men interessante uker i det siste. LOs sommerpatrulje og besøk av en rekke bedrifter og ungdom i sommerjobb. Selv om det har vært hektisk og tidvis slitsomt er det ihvertfall utrulig givende å føle man gjør en god innsats med å informere ansatte og også arbeidsgivere om arbeidslivets spilleregler. Men nå er det bare noen dager gjen til ferie og jeg skal hjem til dette:

over: Bergsfjord og Loppa i vest Finnmark. Fjellene i bakgrunn skal jeg brodern og Tor-Erik Berg kose oss og nyte herrens glade dager i ei uka:)

over: tipper det blir endel bålkos med kaffe og god mat! forhåpentligvis godt med fisk!

over: fjellene i Loppa er dramatiske og vakker! bildet er fra Bergsfjord

over: bildet er tatt på Sørøya (Norges fjerde største øy, største uten fastlandsforbindelse) Ligger like utenfor Hammerfest.

over: Ingøya. i måsøy kommune. Ligger en drøy times båttur nord for Hammerfest. En av mine paradis og feriesteder hvor vi har to hytter. Drøye 20 mennesker overvintrer her, men om sommeren som by å regne om en legger litt på til kjentfolk som bare en Finnmarking kan 8-)

over: hytta vår på Ingøya med nydelig utsikt over havet. neste stopp nordover er svalbard, østover nordkapp som kan skimtes i det fjerne.

over: Rypefjord, min hjemplass hvor jeg er vokst opp, i Hammerfest kommune. Bildet tatt fra fjellet "Tyven"

over: ingenting slår midnattsola i Finnmark!:) bildet tatt i Bergsfjord.

over: Og heldgvis lenge til dette! bildet er forøvrig tatt i Oslo ;)

Ha en riktig god sommer alle sammen!=))

Også den hælsikas streiken, de burde skamme seg...

...De som ikke setter seg inn i hva oppgjøret handler om før de kritiserer. Og ikke minst, media. Som tilsynelatende er mest opptatt av å få frem alle disse bitre og sure menneskene slik at streiken fremstår som at det er bortskjemte og overbetalte egoister som streiker.

Men jeg er 100 % sikker på at de som nå er i streik virkelig unner både minstepensjonister og lavtlønnsgrupper høyere og ei anstendig lønn å leve av. Ja, jeg snakker om de "overbetalte" oljearbeiderne. 

Gang på gang kommer argumentene som at de har for mye betalt og ikke fortjener høyere lønn og tilogmed; de burde ikke ha rett til å streike, de er overbetalte og tenk på stakkars Europeere i Hellas osv.

Men det er ikke slik det fungerer. Først og fremst har vi et tre-partssamarbeid i Norge via hovedavtalen og en forhandlingsmodell som er en av verdens mest regulerte og tar hensyn til konkurranseutsatt industri.  I tillegg, organisasjonene som organiserer og forhandler på vegne av medlemmene, har som formål å sikre arbeidstakernes rettmessige del av produksjonsresultatet. Altså går bedriften bra bør da også de ansatte som tross alt er med å skape dene verdien få sin rettmessige del.

Når vi da også ofte ser at bedrifsteiere, direktører og arbeidsgivere fortsetter å ta ut større del enn de ansatte, ja da er det urettferdig og direkte frekt å skylde på griske ansatte. Men dette kommer ofte i skyggen.

Så jeg støtter uforbeholdent de streikende oljearbeiderne, selv om både jeg og medlemmene vi organiserer tjener langt mindre. Det må gå an å se helhetsbildet å unne de arbeiderne de rettmessige krav de streiker for. De skaper verdier som både jeg og du nyter godt av, og det er faktisk arbeiderne som gjør grov jobben for at bedriften går bra!

Å gjøre andre gode!

Vi mennesker er egoistiske, men av og til glimter vi til med å ta oss selv i å ha gode holdninger og verdier. Ihvertfall gjør jeg det.

Dagene flyr avgårde, en er opptatt med seg og sine "viktige" rutiner og oppdrag hver dag. Tenker kanskje at om dette ikke blir gjort, ja da raser jo hele verden sammen. Stress, noe jeg har vært innom i tidligere blogginnlegg. Alt må jo gjøres og blir det ikke gjort går det å gnager på en.

Hvor ofte tenker man på hva som egentlig er viktig?
Nå har det seg jo slik at jeg kan bruke jobben som alibi for gode gjerninger og verdier. I og med at det er godt dokumentert i formålsparagrafen til jobben som for eksempel; likestilling, likeverd, fred, rettferdig fordeling, hjelpe de som ikke har det så godt, demokrati osv...

Men så kommer spørsmålet, hvor ofte er man flink nok til å gjøre dette i praksis, med for eksempel å ta en prat med noen som ikke har det så bra, i det hele tatt ta en prat å høre hvordan det går med sin nærmeste fammilie og venner? Når var det sist en skrøt eller fremhevet noe bra andre hadde gjort. Samtidig som en tar seg selv i å tenke, hvorfor er det ingen som fremhever meg? Jeg som gjør så mye godt og har så gode verdier, at folk ikke ser det!?

Må ærlig innrømme, tenker nok oftere på hvor mye bra en selv gjør, enn hva en kan gjøre for å gjøre andre gode. Man er jo seg selv nærmest, så det er kanskje naturlig. Men kanskje å tenke iblant på hva andre gjør bra og for all del, ikke være redd for å fremheve dette overfor andre. Hvordan kan en gå rundt å forvente at alle skal se hvor dyktig en selv er, ja må ærlig innrømme det, føler at jeg er flink og har gode verdier som bør fremheves. Men hvordan kan en forvente dette når en selv ikke bruker tid nok til å se og fremheve andre. Ja, av og til skjemmes jeg over hva man egentlig bruker tiden sin på.

Når jeg sier jeg har gode holdninger og verdier, så er det ikke alltid dette viser seg i praksis. For enkelte ganger så er jeg sliten og lei, ja kanskje litt morgen gretten og har mest løst å be tiggeren pelle seg en viss plass. Selv om jeg vet, at personen har ikke havnet der frivillig og har mest sannsynlig hatt et mye tøffere og hardere liv enn meg, som bare er sur fordi jeg må opp tidlig eller fikk sove en time mindre enn normalt.

Av og til bjeffer jeg til venner eller fammilie, fordi jeg ikke akkurat da har en spesielt god dag. Selv om det egentlig bare skyldes at jeg ikke fikk gjennomslag for en bagatellsak på jobben.

Og noen ganger diskuterer en og skal motbebevise en god sak en kolega eller venn vil fronte, bare fordi en selv kanskje tapte en ubetydelig diskusjon tidligere på dagen.

Men noen ganger, stopper en opp og snakker med noen slitere på gaten. Noen ganger fremhever man venner for deres gode innsats. Noen ganger lar man venner og fammilie forklare og fortelle hvordan de egentlig har det og noen ganger, ja noen ganger dukker disse gode verdiene opp i praksis, og det er en fantastisk følelse. Når en føler at man faktisk betyr noe for noen, om det så bare er en person. Hvorfor gjør man ikke dette oftere?

streik! hva er vitsen!?

Streik er så gammeldags!
Det må da gå an å bli enig med sjefen over en normal samtale.
Lønna er bra nok!
De streikende gjør at det går ut over meg!
De fortjener ikke lønna de streiker for!

Typiske utsagn som kommer hver bidige gang noen går ut i konflikt. Hva er det som gjør at noen er så negative til hva andre kjemper for? Ønsker de å fjerne streikeretten? Har en selv noen gang merket en arbeidskamp på kroppen? Har en selv så god lønn og arbeidsvilkår at en ikke lenger føler eller har forståelse for folk med langt dårligere kår? ja jeg bare lurer...

Gammeldags sa du? jo, de streiket i gamle dager også, men det er jo nettopp det vi nyter godt av i dag via lover og avtaler som er kjempet frem via blant annet konflikt. Ting vi tar for gitt, 8-timers dag, 5 ukers ferie, lønn, pensjon, ubekvemstillegg, arbeidsledighetstrygd, overtidsbetaling, sykepenger m.m. Slike ting har jo ikke kommet av seg selv, men via forhandlinger og noen ganger konflikt og streik. Så på den måten er det jo gammeldags, og det er jeg glad for.

Men ja, utgangspunktet må alltid være at en må komme til en enighet med forhandlinger og konstruktiv dialog. Ofte fungerer dette helt fint og en blir enige. Men å tro at det er slik overalt er naivt! Og da gå til angrep på arbeidstakere for at de går ut i lovlig konflikt som er regulert av hovedavtalen, blir kunnskapsløst. Å sitte å uttale seg negativt om hvor mye et for eksempel lavtlønnsyrke fortjener, uten å ha noen kjennskap til yrket eller deres tariffavtale blir rett og slett smålig.

En streik i seg selv er ment å ramme bedriften og motparten i konflikten. Men dessverre vil også 3-part rammes i noen tilfeller, dettte da ulike yrker har ulike oppdrag ut ifra virksomhetens art. Det er ingen streikende som ønsker å ramme 3-part. Men fokuset blir ofte skjevt og det vinkles dit hen at de streikende ene og alene er ansvarlig for dette. Jo, det er streiken som rammer, men motpart og arbeidsgivere er like mye ansvarlig for en konflikt som de streikende er.

Forhåpentligvis vil du alltid klare å bli enig med arbeidgiver om dine lønns- og arbeidsvilkår. Men hva gjør du den dagen du selv føler lønn og andre vilkår er urettferdig. Skal en da bare godta dette og stå med lua i hånda?

streikebryteri! moralsk forkastelig og egoistisk

Først og fremst, hva er da det egentlig?
Det er enkelt, og det kreves ikke noen juridisk forklaring eller forståelse. Om du er i streik og tar ansvar for å bedre lønns- og arbeidsforhold i bransjen så er jo poenget at bedriften skal rammes. Om da noen uorganiserte eller medlemmer av andre organisasjoner tar din jobb eller arbeidsoppgaver er det mest sannsynlig streikebryteri og ikke akseptabelt!

At noen ikke respekterer det, gjelder både ansatte som tar på seg din oppgave, eller at bedriften gjør det de kan for at dine arbeidsoppgaver ikke rammes, er moralsk forkastelig.

Å ta del i en streik og ta et felles ansvar for at lønns- og arbeidsvilkår sikres også i fremtiden, kan være både ubehagelig og tidvis veldig tøft. Men noen må ta dette ansvaret som generesjoner tidligere har gjort. Har vi aldri hatt noen som organiserte seg og streiket og forhandlet, har vi ikke hatt særlige vilkår i dag. Dette selv om mange tilsynelatende tror at dette er noe som har kommet av seg selv. Synd mange glemmer historien så fort.

Men når det kommer til streikebryteri er det både egoistisk og usolidarisk. En ting er at de først og fremst velger og ikke ta del i en kamp for å sikre lønns- og arbeidsvilkår, som i og for seg er svært dårlig gjort overfor de organiserte. En annen ting er når de i tillegg undergraver kampen, som til slutt også vil gagne de og, med å ta over streikerammet arbeid. Forhåpentligvis blir dette gjort ubevisst av mange ansatte,  derfor må også en som streikevakt hele tiden ha oversikt å prate med de som ikke er i streik. Først og fremst opplyse de om hva streikebryteri er og hva vi synes om det. Om det forekommer tilfeller av bevisst streikebryteri, eller streikebryteri fortsetter tross informasjon. Ja da skal en si klart i fra hva en mener om dette. Det skal ikke være behagelig å være på jobb om en tar streikerammet arbeid. Det er lov å gi beskjed om at det ikke er holdbart og et svik mot de som er tøffe nok til å ta en arbeidskamp!

fredagsblogg på en torsdag! kosthold og slanking!

Jeg lovet så innstendig i forrige uke at jeg skulle skrive blogg hver fredag selv om jeg var stresset og kanskje hadde mye å gjøre. Vel, det har jeg også i morgen, så da fremskynder jeg det heller (dukket opp 2 ledige timer)

Denne uken velger jeg et tema jeg kanskje får lesere på, ihvertfall om en skal tro avisene og andre blogger. Temaet hadde jeg heller aldri trodd jeg skulle skrive om heller, men gjør det likevel da jeg faktisk har gått på en diett og vært en erfaren yo-yo slanker. (og med det mener jeg at jeg har gått ned i vekt i perioder med mye trening, ikke den typen der en bare lar vær å spise. Har rett og slett bare spist like mye selv om det var perioder jeg ikke trente like mye)

Trening skal jo hjelpe sies det, og trent har jeg alltid gjort og tidvis har formen vært veldig god. Men det har ikke betydd at vekten har gått nevneverdig ned. Jeg trodde at om jeg økte treningsmengden så ville jeg også rase ned i vekt. En sannhet med modifikasjon.

Kan vel si at i flere år har jeg prøvd og gått ned for å nå matchvekt, noe jeg vel egentlig ikke har vært i nærheten siden førstegangstjenesten. Men vil likevel pressisere at det er fult mulig å være god form med litt ekstra (i tilfelle det skulle være unge tennåringer som leser dette og tror matchvekt etter BMI er det eneste rette).

Men så bestemte jeg meg, selv om jeg har sagt det til meg selv tusen ganger før "at nå skal du gå ned i vekt". Men jeg ville prøve noe nytt, isteden bare å fokusere på trening tenkte jeg at kanskje kostholdet var noe å prøve og endre på. Ja, det burde jeg selvsagt både tenkt og visst for lenge siden, spesielt i og med man gikk idrettsfag på skolen. Så jeg gikk til det drastiske skritt å prøve en slik diett for å komme igang. Det etter tips fra min venninne Stine Raadal Johnsen som jeg har utnevnt som ekspert på området. Hun forberedte meg på å være veldig sulten i en 3-ukers periode men måtte ikke miste mottet. Jeg var klar.

Selve dietten bestod i hovedsak av å spise rent kjøtt og grønnsaker uten særlig med karbohydrater og minimalt med fett, altså nesten bare proteiner. Fikk også rasjonert opp hvor mye kjøtt pr dag jeg burde spise etter kropsvekten. Jeg må innrømme at jeg var delvis flink den første 3-ukers perioden. Spiste slavisk den maten som var satt opp plus vitaminer da. Men helgene ble fristelsene for stor til å nyte noen øl i godt selskap, i tillegg var jeg syk nærmest hele den 3-ukers perioden. Og dietten gikk ut på også trene slik at en bygde muskler som igjen kunne være med på å brenne mer fett. Tross dette gikk jeg ned 7 kg! Og kan nesten ikke erindre jeg var særlig sulten en eneste gang.

Vil egentlig si at jeg spiste sunnere under dietten enn før, spesielt da det før gikk mye i ferdigmat og lange stunder mellom måltidene, ofte ikke frokost og lite grønnsaker. Nå spiste jeg plutselig omentrent hver 3.time og mye grønnsaker itillegg til rent kjøtt og fisk.

Men altså, jeg spiste meg ned 7 kg og passet plutselig alle buksene mine igjen. Det uten å være sulten, uten å trene og faktisk ta ei pils eller to i helgene. Jeg er selvfølgelig ikke stolt over at jeg brøt dietten med litt øl og at jeg var syk, men tenker at dette var en god kickstart og motivasjonsfaktor til å fortsette!

pr i dag, har jeg nå gått ytteligere ned 2 kg, og er nå 9 kg lettere enn da jeg startet. Egentlig uten å konsentrere meg så alt for mye. Og merker spesielt at ved trening så går det ennå fortere nedover. Har selvfølgelig også variert kostholdet litt nå, men føler likevel at jeg nå har mye bedre kontroll på vekta og at kostholdet er mye sunnere enn det var før.

Fredagsbloggen! stress og planlegging.

Egentlig hadde jeg ikke tid til å skrive blogg i dag, eller følte ihvertfall ikke det. Men jeg ga meg selv et løfte forrige uke at jeg skulle gjøre det som stod i min makt, for ihvertfall å skrive noe på fredager som ukeslutt. Det løftet har jeg intensjoner om å holde!

Etter å ha planlagt hele neste uke i detalj, strekker tiden ikke til likevel. Får bare håpe en er utrulig rask og effektiv iforhold til sin oppsatte plan. Ofte hender det at folk spør meg hvordan det går og om det er noe spennende på gang rundt arbeidet jeg driver med. Svaret er som oftest ja, men når jeg skal forklare er det sjelden jeg kommer på alt jeg egentlig driver med. Det hender jeg trekker frem små og nærmest ubetydelige ting, slik at det nesten kan høres ut som det ikke skjer så mye.

Så tenker jeg, vet jeg ikke selv hva jeg egentlig driver med? Svaret er ja og nei, på en måte. Da jeg startet i jobben hadde jeg svært mye mindre arbeid enn det jeg har i dag. Mye fordi jeg var ny i rollen som ungdomssekretær, samt at jobben ennå var forholdsvis ny i forbundet og drev og gikk seg inn som del av organisasjonsstrukturen.

Men en ting husker jeg godt, jeg gikk mye og var stresset. Straks jeg gikk ut av kontordørene fortsatte hodet og kverne på alle arbeidsoppgavene jeg ikke hadde gjort og de jeg hadde gjort. Jeg ville jo så gjerne gjøre mitt beste for medlemmene, de hadde jo tross alt gitt meg tillit og et ærefullt oppdrag.

men ting endret seg, jeg fant fort ut at jeg ikke kunne overleve lenge i jobben om jeg forsatte med å kverne på alt jeg hadde gjort og burde ha gjort. Det ville blitt for slitsomt i lengden, selv om en tross alt jobbet med hobbyen sin. Stress ødelegger mye av gleden i jobben merket jeg, jeg var jo helt ny og ung. Lurte på hvordan i all verden forbundsledere og andre organisasjonsmennesker holdt ut i en slik jobb, de hadde da sikkert mer enn meg å tenke på.

Jeg fant ut at noe måtte gjøres,  husker at starten av jobben min var jeg opptatt av å få en god struktur på ungdomsarbeidet (som da er mitt ansvarsområde i forbundet). Ville bygge videre på grunnlaget som var lagt og videreutvikle det godt. For å klare det må man jobbe systematisk og målrettet. Men dette gjelder da ikke bare ungdomsarbeid, kanskje var det en ide for meg personlig også! Så logisk, forstod jo egentlig det. Men man hadde liksom ikke tatt seg tid til å lage seg et system, ville liksom ikke kaste bort tiden på noe slikt.

Men jeg fant ut, dette må jeg bruke tid på. Sette seg ned, systematisk planlegge og ha oversikt over hva som må gjøres. Lage grovplan og detalj plan, hele tiden ha oversikt over oppgavene som kom og som måtte følges opp. Det tok selvfølgelig tid å få en struktur som fungerte over tid, men nå fungerer. Hele tiden må også strukturen på sitt eget arbeid utbedres, men det hjelper! Å vite at når en går fra jobb, så har man kontroll dagen etter. Uten at en grubler og kverner, kanskje ødelegger nattesøvnen m.m.

Derfor tror jeg at når noen spør på fritiden min, kan jeg kanskje ikke svare presist på alt som rører seg og foregår. Nettopp fordi jeg har klart å kople ut arbeidsoppgavene. Ikke i den forstand at jeg da ikke interesserer meg for fagbevegelsen og medlemmene, noe jeg uansett har med meg. Men de spesifikke oppgavene jeg selv har planlagt, ligger på pulten på kontoret. Så jeg velger å tro at teknikken jeg har tilegnet meg er god, og at det ikke er hjernen som er blitt tregere og ikke husker lengere! Jeg velger i så fall å tro det første.

Fredagsblogg

Det er kult å ha blogg, men ikke så kult når man ikke skriver noe. Og ikke tror jeg det er så mange som leser heller. Man har jo så langt bare skrevet om fagforening, politikk og sånt tull x)

Ikke at jeg har ambisjoner om å bli toppblogger, men hyggelig om ihvertfall noen leser og gjerne deler, spesielt om det mot formodning skulle dukke opp noe fornuftig fra denne kanten.

Men bare det å sette seg ned å skrive en blogg er jo en prosess i seg selv, tror jeg har hatt "skriv blogg" i notatblokka mi i flere mnd siden sist jeg skrev noe. Så nå har jeg endelig bestemt meg, hver fredag skal jeg skrive ned ei kort oppsummering og betrakninger av uka. Så om ikke andre leser kan jeg ihvertfall lese det selv å bruke som ei dagbok .

Så hva har egentlig denne uka bestått av;
Besøk av sin lillesøster som dro sin storebror med på Backstreet Boys/New kids on the block konsert!? Var i utgangspunktet halvskeptisk. Tanken på små fjortiser som roper og gauler på alle kanter var et skrekkscenario, spesielt i og med at min egen entusiasme nok ikke var på topp. Jeg fikk delvis rett i mine spådommer, men jeg hadde glemt av at jeg også har blitt gammel siden disse var på topp. Fjortisene var jo blitt like gammel som meg! Men fortsatt like spinnvill! Likevel en hyggelig opplevelse, mye show fra gammelguttan.

Så hadde vi jo selvsagt 17.mai, en festdag som jeg hadde tenkt å snike meg unna. Enten ved å gå natteravn natt til 17.mai eller bare bruke dagen på å sløve på sofan. Men heldigvis har man venner som Frank Schistad som torturerer en med meldinger til man bare skjønner at man ikke kan sove vekk selve grunnlovsdagen. Jeg angrer ikke, en kjempe hyggelig sammenkomst med Frank og co, PS. Fredrik Sletbakk er en djævel å lage iskaka!!

Men for å reflektere litt over 17.mai og hva denne dag egentlig betyr. Jeg synes det er flott at dagen i dag feires av de fleste, unge som gamle, fattige og rike, innvandrere osv. Det er rett og slett en folkefest der nasjonen fremstår som samlet, det er unikt og godt å se. Men det har ikke alltid vært slik. Tidligere ble 17.mai sett på som borgerskapets fest-dag. Mange fra arbeiderklassen "boikotet" dagen eller følte seg ikke hjemme i et slikt arrangement. Kan det ha noe med at da grunnloven ble nedtegnet var det bare svært liten del av befolkningen som hadde stemmerett? Så sent som i 1860-70 årene var det bare rundt 7,5 % av befolkningen som hadde stemmerett.

1.mai derimot var arbeidernes kamp- og festdag. Og disse togene og festene kunne gjerne være større enn arrangementene 17.mai. Selv om jeg synes 17.mai er en kjempe fin fest-dag for folket og en samlet nasjon, er det fortsatt 1.mai som stikker dypest og betyr mest for meg. Bare synd at vi ikke flere benytter seg av 1.mai og er med på arrangementene rundt om. 1.mai er en viktig tradisjon som i mye større grad symboliserer demokrati enn 17.mai historisk sett.

Men nok om det, 17.mai føler jeg i mye større grad i dag brukes til å fremheve våre krigshelter som ga oss friheten tilbake og en folkefest for hele nasjonen. Noe av det som rører meg mest er kanskje når jeg ser innvandrere kle seg opp i sine fineste drakter for så å gå i tog med det norske flagg. Det forteller meg at folk som kanskje har flyktet fra krig og dårlige kår, nå bor i et land de er glad i og vil bo i. Da føler jeg også det er min plikt og gjøre det som gjøres kan for at de også vil fortsette og trives i fremtiden, for det er det jeg føler er den norske kulturen! inkludering og åpenhet.

Så med det tror jeg at jeg skal legge inn årene, gå fra kontoret og ta helg. Ha ei riktig god helg til alle de som skulle finne på å lese dette, om ikke annet til meg selv!:)

NHOs nasjonale konferanse yrkesfag 2012 (notat for notat)

(mine notater fra konferansen)

John G. Bernander, admistrerende direktør NHO (velkommen)

• Dagens yrkesfaglig utdanning er ikke i takt med fremtidens behov
• Trenger 7000-10000 nye fagarbeidere hvert år, i dag utdannes rundt 5000
• 13.januar, nasjonal aksjon for å få flere lærebedrifter
• Bedrifter som bruker tid på å bli lærebedrifter bør premieres
• Ikke alltid å råde ungdom til å ta minste motstands vei
• Praksis plass/brev kan være inngangsbillett til videre utdanning og jobb. Litt uenig i LOs tolkninger og meninger (se kommentar fra Solbakken)
• Lærlinger trives med å være i bedrift
• Vi trenger en felles dugnad for å løfte lærebedrifter

Kristin Halvorsen, kunnskapsdepartementet (regjeringens arbeid for fagopplæringen)

• Spøker med at kanskje en burde snakke om yrkesfag på et nachspiel på Lorrys for at yrkesfag skal få den oppmerksomheta de ikke får.
• Siste 10 år blitt 14 % færre jenter og 7 % færre gutter på yrkesfag
• 7,5 millioner unge uten jobb i Europa
• I dag har vi mange utenlandske arbeidere som vi trenger, stabiliserer økonomien seg i Europa vil mange av disse reise hjem, derfor viktig å bygge kompetanse hjemme.
• Mange av de som har gått yrkesfag starter også egne bedrifter
• Av de som startet yrkesfag er: 28 % sluttet, 33　% oppnådd yrkeskompetanse, 23 % studiekompetanse, 9 % fortsatt i utdannelse, 6 % ikke bestått,
• Vårt yrkeslandslag ble nr 7 i Europa og 16 på verdensbasis i worldskills
• Elever trenger: motivasjon – fleksibilitet – arbeidsmåter
• Ungdomsskolene må bli mer praktisk og relevant
• Elevene bør tas med på råd
• Valgfag i skolene, motiverer til å bli interessert i teorien bak fagene. Bruker eksemplet om moped lappen, gjør at unge blir interessert å lese tung teori som også inneholder matematikk.
• "Ny giv" basert på kunnskapsløftet
• Yrkesfag må assosieres med gjennomføring, ikke frafall. Bortfall er ikke frafall.
• Tar opp spørsmålet om veien går videre etter yrkesfag
• Jenter bortvelger ofte yrkesfag
• Kan lærlingtiden noen gang virke ensomt? (om det for eksempel bare er en ung lærling på bedriften)
• Det bør være en balanse mellom bredde og spesialisering
• Er det kanskje for stor vekt på at alle skal få første valget sitt?
• 20　000 unge er verken i jobb eller utdannelse.
• 2+2 løpet må kanskje vurderes
• En miks mellom teori og praksis, med bruk av relevante bedrifter.
• Kravene til kompetanse vil ikke bli mindre i fremtiden, vi må stille krav og vi trenger teori. Spørsmålet er hvordan. (knutepunkt skole blir nevnt)
• Yrkeslandslaget et forbilde for yrkene og yrkesstoltheten

Tor Arne Solbakken, nestleder LO (hvordan rekruttere ungdom til yrkesfagene)

• Lovfestingen LO går inn for er ikke for at lærlingen kan kreve hvilken bedrift som skal gi opplæring, men at den enkelte elev skal ha rett til å få fullført sin utdanning.
• Nasjonal aksjon lærebedrift 13.januar, LO er med å snakke med bedrifter for å få flere lærebedrifter.
• Nevner praksisbrevet Bernander tar opp, er enig men at det kun er et tiltak for enkelt håndplukkede som trenger det. Må ikke bli en ordning som undergraver det ordinære utdanningsløpet.
• Undersøkelser viser at det blir et sosialt skille mellom de som gjennomfører utdanningen og de som faller fra. De som faller fra skiller seg negativt ut på nesten alle statistikker.
• Arbeidsplassen er den største læringsplass
• Mye bruk av innleie og midlertidig ansatte i bedrifter truer lærebedrifter og lærling ordninger.
• Flere enn LO og NHO bør være for at en gjennomføring av yrkesfaglig utdannelse må gi studiekompetanse.
• En må utvikle et godt læringsmiljø og arbeidsmiljø på bedriftene
• Bedrifter må være dristige og også ta de som ikke er "mainstream"
• En må ha stolthet i faget sitt, dette skapes gjennom rollemodeller på arbeidsplassen.
• Tar en inn jenter bør en minst ta inn 2
• Det må være ok å være gutt i et helsefag

　

Ali Reza – kulturelt innslag

　

Ole Johnny Olsen, UiB, Yrkesfagenes status, før og nå – og i fremtida?

• Hvilke satsninger har bedriftene?
• Skillet mellom akademisk og yrkesfaglig arbeid, men hva er et akademisk arbeid?
• Frankrike og Tyskland som to ulike modeller: Frankrike som topptung, høyt utdannede, byråkratisk, eks. 1 formann på 6-7 ansatte. Også ofte med utdanning fra siden og inn til yrkene. Tyskland med lavere tyngdepunkt, arbeiderne mer selvstendig, 1 formann på 18-20 arbeidere. Utdanningsløpet skjer via bedrift og stiger i gradene.
• Ved at det meste skjer internt i bedrift vil kommunikasjonen og forståelsen mulig bli bedre slik som i Tyskland.
• Men selv i Tyskland har utdanningen begynt og miste status, ikke rosenrødt der heller.
• Mye av yrkesfag ikke har kommet helt frem i lyset var at LO og NHO ikke tidligere har hatt stor fokus på kompetanseheving, men mest tariffspørsmål. Dette arbeidet var stort sett gjort av bransjeorganisasjonene.
• Lærling ordninger kom på 80-tallet
• Lønn er ofte mye av grunnen til at et fag får status
• 1974 ble yrkesutdanning en del av den videregående skole.
• Hvorfor har akademia egentlig høyere status? Alle kan jo ikke bli sjef (selv om mange tror de vil bli det ved høyere utdanning)
• Yrkesfagopplæringens status og posisjon svekkes mest i de store byene.
• En må se på hvordan fagene bygges opp
• Reform 94 løftet lærlinger og nye yrkesfag
• Historisk var yrkesutdanningen noe på siden av gymnaset. Normalt at en tok dette etter fullført gymnas. Gjerne i voksen alder.
• En må se på andre varianter enn 2+2. ulike elever har ulike behov.
• I dag er utdanningsløpet hele tiden rettet mot det neste trinn. Hvilke motivasjoner har egentlig elevene?

Tone Rogstad, Statoil. Hvorfor satser Statoil på lærlinger?

• Rett og slett av egen interesse, så enkelt og naturlig
• Har utfordringer, lite kvinnelige lærlinger
• Yrkesfag er en karriere-vei i Statoil
• Engelsk, norsk og matte er teorifag som lærlingene trenger mye av, men det må være praktisk tilnærming til fagene slik at de blir mest mulig relevant for utdannelsen
• Instruktørene må være stolte av yrket sitt, slik at de igjen er gode rollemodeller for lærlingene.

Lars Heed, Soria Moria hotell og konferansesenter, Hvordan skaper vi et godt læremiljø i bedriften?

• Ulike motivasjonsfaktorer for ulike lærlinger
• For å øke yrkesstoltheten i bransjen er det viktig: - bevisstgjøre lærlingen om egen kunnskap, kvalitetskontroll, opprettholde bransje kunnskap, kunne lover og regler (rettigheter og plikter), internt press på å ha kunnskap – kan ikke la lærlingen bli bedre enn deg,
• ABC for en god lærebedrift: - ha respekt for individet lærlingen er, også for innspill den måtte komme med. Forberede de som skal gi opplæring. Avdekk hvilke forventninger lærlingen har, slik at en tidlig kan informere og skape en forståelse for hvilke forventninger bedriften har. Ved start av opplæringen: sett en standard for skikk og bruk, integrer og sørg for gode rammevilkår. Gi ansvar og anerkjennelse. Følge opp, husk totalen av opplæringen. Ha tålmodighet. Samarbeid godt med opplæringskontoret.
• Å ha lærlinger i bedriften er positivt for det totale læremiljøet

Henning Eskeland, Fink & Henning bygg AS, Hverdagen i en liten bedrift

• Bedriften har 19 ansatte, 5 lærlinger
• Viser til historiske standarder hvor læretiden fort kunne være 3,5 år og gjerne med forlenging om en ble litt syk underveis.
• Grunnen til at Eskeland valgte tømrer utdannelsen den gang var utelukkende fordi de var mest populære blant jentene.
• For mye teori kan virke de-motiverende og at målet synes milevis unna for mange
• Interessen daler med nedlassing av teori
• Sier han merker en holdningsforskjell mellom gutta fra bygda og "by gutta". Gutta fra bygda kommer på jobb selv om de er litt snørrete, bygutta har lettere for å sky unna jobb. Både terskel på arbeidsinnsats og utfordringer slår positivt ut for bygdeguttene. Det virker som de er mer vant til å jobbe.
• En gutt hadde kjørt fra Elverum for å komme på jobbintervju, det faste handtrykket og godt blikk gjorde utslaget for at han fikk jobben.
• Folk med gode karakterer er ikke nødvendigvis de beste arbeiderne. Ofte er det motsatt
• Skolesystemet bør være tilpasset den enkelte
• Teorien kommer for tidlig og praksisen for sent i utdanningsløpet
• Still krav tidlig, noen ikke vant med dette hjemmefra.
• Arbeidsgivere i dag trenger ikke bare være god til faget men også: juss, økonomi, psykologi (overfor arbeidstaker men også enkelte kunder)
• Problemet med innleie er et økende problem for kompetanse bygging i egen bedrift
• Det må lønne seg å være lærebedrift
• Tettere samarbeid mellom skole og bedrift

Elisabeth Lange, Norsk industri og Svein Oppegaard, NHO. Worldskills, betydningen av yrkeskonkurranser

• Wordskills er verdens største konkurranse yrkesfaglige konkurranse for ungdom under 23, 1000 deltakere, 55 medlemsland, 45 konkurransefag, ca 100.000 til 200.000 besøkende. Norge har deltatt siden 1991. www.wordskills.org
• Også Euroskills og yrkes NM, i år arrangeres det på Lillestrøm 31.oktober til 2. november. Alle fag er velkommen til å delta
• Dette bidrar til mer statusheving av yrkene
• Må gjøres enda mer kjent
• Først og fremst beregnet på vgs nivå
• Vi har et norsk landslag i worslskills. 20-25 ungdommer fra ulike fag
• Å ha noen deltakere her kan også brukes til markedsføring av bedrift
• Men få har hørt om dette, bør få mer oppmerksomhet
• Arrangeres også skolekonkurranser lokalt, en ser at mange elever som ikke var så veldig motivert våkner til liv og blir engasjert.

Utdeling av NHOs fagopplæringspris

• Juryen har plukket ut en bedrift som er godkjent lærebedrift i NHO og god ambassadør
• Prisen går til Bibbis frisør i Vestfold
• Startet som hjemmefrisør i 1977, har i dag 4 avdelinger
• IA bedrift med 37 ansatte og 10 lærlinger
• Utdannet til sammen 35 lærlinger til svennebrev
• Vært en pådriver for rekruttering
• Miljøfyrtårn bedrift
• Vektlegger fleksibel opplæring og tett oppfølging

Avslutning

• Konferansier oppsummerer konferansen
• Viser til at partene i 3-partssamarbeidet stort sett er enige, kun uenig om nyansene om det er uenighet i det hele tatt rundt dette.
• En kan se på akademisk og yrkesfaglig utdannelser som to søyler som må samhandle
• En hver bedrift som driver god opplæring vil også tjene penger på sikt. Opplæring er investering.
• Vi trenger kompetanse for å imøtekomme fremtiden.
• Viser til et sitat fra en venn i LO. Ingen håndtverker fungerer uten et hodet.
• Viser til og minner om kickoff i morgen 13.januar om Kick off nasjonal aksjon for å få flere lære bedrifter