Fredagsbloggen! stress og planlegging.

Egentlig hadde jeg ikke tid til å skrive blogg i dag, eller følte ihvertfall ikke det. Men jeg ga meg selv et løfte forrige uke at jeg skulle gjøre det som stod i min makt, for ihvertfall å skrive noe på fredager som ukeslutt. Det løftet har jeg intensjoner om å holde!

Etter å ha planlagt hele neste uke i detalj, strekker tiden ikke til likevel. Får bare håpe en er utrulig rask og effektiv iforhold til sin oppsatte plan. Ofte hender det at folk spør meg hvordan det går og om det er noe spennende på gang rundt arbeidet jeg driver med. Svaret er som oftest ja, men når jeg skal forklare er det sjelden jeg kommer på alt jeg egentlig driver med. Det hender jeg trekker frem små og nærmest ubetydelige ting, slik at det nesten kan høres ut som det ikke skjer så mye.

Så tenker jeg, vet jeg ikke selv hva jeg egentlig driver med? Svaret er ja og nei, på en måte. Da jeg startet i jobben hadde jeg svært mye mindre arbeid enn det jeg har i dag. Mye fordi jeg var ny i rollen som ungdomssekretær, samt at jobben ennå var forholdsvis ny i forbundet og drev og gikk seg inn som del av organisasjonsstrukturen.

Men en ting husker jeg godt, jeg gikk mye og var stresset. Straks jeg gikk ut av kontordørene fortsatte hodet og kverne på alle arbeidsoppgavene jeg ikke hadde gjort og de jeg hadde gjort. Jeg ville jo så gjerne gjøre mitt beste for medlemmene, de hadde jo tross alt gitt meg tillit og et ærefullt oppdrag.

men ting endret seg, jeg fant fort ut at jeg ikke kunne overleve lenge i jobben om jeg forsatte med å kverne på alt jeg hadde gjort og burde ha gjort. Det ville blitt for slitsomt i lengden, selv om en tross alt jobbet med hobbyen sin. Stress ødelegger mye av gleden i jobben merket jeg, jeg var jo helt ny og ung. Lurte på hvordan i all verden forbundsledere og andre organisasjonsmennesker holdt ut i en slik jobb, de hadde da sikkert mer enn meg å tenke på.

Jeg fant ut at noe måtte gjøres,  husker at starten av jobben min var jeg opptatt av å få en god struktur på ungdomsarbeidet (som da er mitt ansvarsområde i forbundet). Ville bygge videre på grunnlaget som var lagt og videreutvikle det godt. For å klare det må man jobbe systematisk og målrettet. Men dette gjelder da ikke bare ungdomsarbeid, kanskje var det en ide for meg personlig også! Så logisk, forstod jo egentlig det. Men man hadde liksom ikke tatt seg tid til å lage seg et system, ville liksom ikke kaste bort tiden på noe slikt.

Men jeg fant ut, dette må jeg bruke tid på. Sette seg ned, systematisk planlegge og ha oversikt over hva som må gjøres. Lage grovplan og detalj plan, hele tiden ha oversikt over oppgavene som kom og som måtte følges opp. Det tok selvfølgelig tid å få en struktur som fungerte over tid, men nå fungerer. Hele tiden må også strukturen på sitt eget arbeid utbedres, men det hjelper! Å vite at når en går fra jobb, så har man kontroll dagen etter. Uten at en grubler og kverner, kanskje ødelegger nattesøvnen m.m.

Derfor tror jeg at når noen spør på fritiden min, kan jeg kanskje ikke svare presist på alt som rører seg og foregår. Nettopp fordi jeg har klart å kople ut arbeidsoppgavene. Ikke i den forstand at jeg da ikke interesserer meg for fagbevegelsen og medlemmene, noe jeg uansett har med meg. Men de spesifikke oppgavene jeg selv har planlagt, ligger på pulten på kontoret. Så jeg velger å tro at teknikken jeg har tilegnet meg er god, og at det ikke er hjernen som er blitt tregere og ikke husker lengere! Jeg velger i så fall å tro det første.